Ups and downs

Ups and Downs – fordi livet e sånt

Dette bildet lagte eg i ei tid der eg prøvde å forstå meg sjøl. Isje sånt som eg framstår for andre, men sån eg faktisk blir når alt blir stille i fra mi sia. Når ingen ser kos dårlig eg blir fordi eg går me ei maska så ingen kan se eller at eg gjemme meg for og sleppa å svara. Fordi eg isje altid vett kos eg ska svara.

Eg kalte det Ups and Downs fordi livet e sånt, å eg kjenne på det veldig sterkt om dagene sjøl..

Den grønne delen i treet e den delen av meg som kjempe for å holda seg oppe. Smile, prøve å pusta å late som om alt e bra. Eg ser på det som den versjonen av meg sjøl som folk flest møde, hu som finner løysninger, hun som ler, hu som holde ting i gang.

Men onda alt det finns det noge anent. Den lilla mørka siå, det kan fyst se ut som ett speilbilde, fra den grønne delen, men her ligge der mye mer onna enn fyst planlagt. 

Som mangen andre sine masker så ligge der minner eg helst isje vil snakker om. Skuffelser, savn, frykten for å isje strekka te. Ett symbol som ganske mangen kan føla seg igjen på. Alt det eg har båre aleina, fordi eg trodde eg måtte.

Uansett e det nettopp der, i det mørke, enn ska finna styrken sin..

Eg kan isje pusta dypt hvis eg isje tørr å kjenna på smerten.
Eg kan isje vær heile hvis eg bare viser den grønne delen av meg.

Ups and Downs e derfor mer enn et maleri for meg. Det er et ett symbol, ett steg i enn rettning der eg tar av maskå mi mer og mer, eg ska visa den siå av meg sjøl som eg har vært så redd for å visa.

Ein påminnelse om at eg isje trenger å være perfekt for å være heil.
Det e meg i kontrastane, i balanse og i ubalanse.

Eg vet at både toppen og bunnen er en del av samme følelse, samme menneske, samme tre.

Ett ønske om og ver i ett me alt enn kjenne på.